Velferdsstaten har hatt en minneverdig karriere. Fra og med den første fabrikklovgivningen og helt til den omfattende beskyttelsen av nesten hele befolkningen i de fleste europeiske stater, har den samlet en enorm skare av venner og beundrere rundt seg. Både venstre-reformister og fornuftige liberalere, fagforeningsfolk og andre keynesianere, såvel som nøkterne statsmenn, er alle enige om det følgende: Velferdsstaten er bra for samfunnet som helhet og bør være solid forankret – innenfor passende rammer, avhengig av hvilken farge man foretrekker. Det er derfor ikke overraskende at det ble nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948: «Enhver har (…) rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over». Siden 1980-tallet har imidlertid velferdsstaten gjentatte ganger blitt utsatt for omfattende angrep og endringer. Den kontinuerlige nedbyggingen og omstruktureringen av velferdsstaten gjør at venstresiden i vår tid sørger over gamle dager. I mangel av alternativer får nedbyggingen ødeleggende konsekvenser for arbeiderne. På denne bakgrunnen virker det direkte kynisk å skulle kritisere velferdsstaten. Likevel er det viktig å kritisere velferdsstatens sosiale funksjoner og illusjonene om den, særlig når man ser de politiske mytene den har gitt opphav til, som florerer langt inne i den «radikale venstresiden». 
 
En utbredt legende på den etatistiske (statsvennlige, oa.) venstresiden sier at den antikapitalistiske arbeiderbevegelsen var i stand til å tvinge dagens velferdsstat ut av kapitalen, skritt for skritt og gjennom harde kamper, og dermed gradvis redusere utbyttingen og kapitalens herredømme. Det var bare å fortsette på denne veien for å til slutt nå frem til sosialismen. Dette var utviklingsforløpet reformistene så for seg. Av gode grunner var det lenge bare et fåtall reformister igjen, men de siste årene har de enkelte steder opplevd en liten renessanse. Det er bare å minne om valgsuksessene til partier til venstre for det klassiske sosialdemokratiet, for eksempel i Tyskland eller nylig i Hellas og Spania. Gjennomførbarheten av deres typiske løsningsforslag har alltid vært avhengig av den økonomiske konjunkturutviklingen, mens deres proklamerte endelige mål alltid har vært en illusjon. I vår tid gjør den økonomiske krisen at mulighetsrommet for reformer blir begrenset innenfor snevre rammer. Med tanke på kapitalens krav i denne krisen ville det være forbausende dersom disse kreftene kunne holde ut mer enn én valgperiode i regjeringsposisjon uten å blamere seg fullstendig overfor velgerne og seg selv. De bruker som regel ikke lenger engang de sosialistiske frasene til sine historiske forgjengere, men nøyer seg med å proklamere behovet for å redusere sosial nød. Deres borgerbevissthet er så utpreget at de i stedet for snakke om en gradvis utvikling til sosialismen, tar til orde for «godt arbeid, sosial trygghet og rettferdighet». Disse kreftene, som i senere tid har fått selskap av noen angivelig radikale tenkere, ser ut til å ville gjenta som en farse det sosialdemokratiet gjennomgikk som en tragedie på begynnelsen av 1900-tallet. I dette får de også støtte av noen angivelig «revolusjonære marxister» som ønsker å forsvare «arbeiderklassens erobringer» mot den altfor ofte sosialdemokratisk flankerte demonteringen av disse gjennom borgerlig politikk. Slike tradisjonelle kommunister nekter å se at deres grandiose dialektikk av reform og revolusjon har stoppet opp i en tid med de facto kontrareformer og dyp krise, og at den helt fra begynnelsen av har ført den tradisjonelle arbeiderbevegelsen og flertallet av arbeiderne, nettopp ikke ut av kapitalforholdene, men tvert imot dypere og dypere inn i velferdsstaten og det borgerlige samfunnet. At dette perspektivet vinner terreng, er imidlertid ikke overraskende. Nøkternt betraktet så betydde ikke sosialismevisjonen til de fleste reformister så mye mer enn en utvidelse av staten til samtlige av samfunnets sfærer. 

Samtidig har det relativt nylig reist seg noen sosiale bevegelser i Europa – spesielt i den sørlige periferien – mot forverringen av levekårene. Disse utenomparlamentariske kampene var nødvendige for å motstå den forestående og allerede gjennomførte utarmingen, som gikk under navnet «innstramingspolitikk». Revolusjonære burde delta i motstanden, og det ikke bare fordi de selv er berørt av innstrammingene. Å avfeie den som reformistisk ville være å gå glipp av poenget. Reformisme er et politisk program, mens kampene er første skritt i et selvforsvar mot angrep ovenfra, som uttrykker interessen for et bedre – eller i det minste ikke verre – liv. Og allment betraktet er det ikke umulig at de kan bli radikalisert og løsrevet fra den statlige orienteringen som omstendighetene inntil videre påtvunget dem. Å utkjempe kampene på parlamentarisk vis – slik noen av de klassiske partikommunistene planlegger å gjøre – er ikke bare dømt til å feile i den nåværende situasjonen, men dessuten egnet til å integrere utenomparlamentariske krefter og begrense interessekampene innenfor statens rammeverk. 

Illusjoner og grenser 

De vanlige forestillingene til store deler av den radikale – og ikke fullt så radikale – venstresiden, viser seg å være enkle illusjoner. Velferdsstaten er ikke en nøytral instans som troner over de stridende partene, som man kan gå inn i for å argumentere parlamentarisk for arbeidernes interesser, uten å kanalisere og dempe uttrykket til klassestriden. Men den er heller ikke et instrument som den herskende klassen bruker for å lure arbeiderne. De som tar utgangspunkt i en slik instrumentalistisk forståelse, kan ikke forklare hvorfor staten trekker med seg deler av den offisielle arbeiderbevegelsen i sin utforming, og hvorfor den også handler mot kapitalens mektigste fraksjoner – og i spesielle situasjoner mot kapitalens overmot som helhet – for eksempel gjennom velferdsstatens beskyttelse av arbeiderne. Det er her fortsatt grunnleggende uklart hvorfor kapitalens herredømme skiller seg fra den herskende klassens direkte maktutøvelse i staten, altså hvorfor politikken skiller seg fra samfunnet og tar form av den borgerlige staten. De som derimot betrakter staten som i det minste halvveis nøytral, forstår ikke hvorfor kapitalforholdet nødvendigvis blir reprodusert av og gjennom staten, hvorfor staten med andre ord i henhold til sitt innhold tjener til å opprettholde det bestående samfunnet. Nettopp fordi staten griper inn i produksjonsprosessen på vegne av kapitalismen og pålegger kapitalen tvangslover – alt fra fabrikklover til kollektive avtaler – skaper den en illusjon av klassenøytralitet. Men det er nettopp denne allmenne interessen i å reprodusere kapitalistiske forhold, inkludert klasseforholdene, som gjør staten til kapitalens stat. 
 
Disse kapitalistiske forholdene innebærer alltid utbytting og produksjon av merverdi, og dermed akkumulasjon av rikdom på kapitalens side, samt av relativ – i tillegg til absolutt – fattigdom på de proletarisertes side. Dette klasse- og utbyttingsforholdet er imidlertid mystifisert i det kapitalistiske samfunnet. Hemmeligheten bak kapitalens selvøkning synes ikke å være at den «disponerer en viss mengde ubetalt fremmed arbeidskraft». Det ser ut til at kapitalen har evnen til å skape merverdi ut av seg selv. «Men kapitalen er ikke en ting, men et bestemt, samfunnsmessig produksjonsforhold, som tilhører en bestemt historisk samfunnsformasjon, som viser seg i en ting og gir denne tingen en bestemt samfunnsmessig karakter.»ⁱ Det samfunnsmessige forholdet, produsert av menneskelig virksomhet, forsvinner bak den materielle formen. I stedet for den reelle sammenhengen mellom kapital, jordeiendom og arbeidskraft, blir det på samfunnets overflate bare vist til tre tinglige verdikilder, de berømte produksjonsfaktorene kapital, jord og arbeid. Men i virkeligheten er kapital, jord og arbeid bare inntektskilder til sine eiere: profitt eller rente for kapitalistene, jordrente for jordeierne og lønn for arbeiderne. 
 
Denne treenigheten, som Marx kalte treenighetsformelen, inneholder hemmeligheten bak klassesamarbeidet og integreringen av arbeiderklassen. Fordi utbyttingen av arbeiderne, som eneste kilde til merverdi, forsvinner fra den samfunnsmessige bevisstheten og erstattes av tre uavhengige kilder, og fordi en av disse kildene, ved siden av velferdsstaten, faktisk er den eneste inntektskilden til arbeiderne, kan arbeiderne i det borgerlige samfunnet bli anerkjent som en likeverdig del av det nasjonale «produksjonsfellesskapet» og integreres i staten gjennom sine offisielle representanter – fagforeninger og «arbeiderpartier». De offisielle fagforeningene blir deltakere i partssammensatte kommisjoner som har til oppgave å omdirigere klassekampene som likevel oppstår til en form som er egnet til inngåelsen av kompromisser. Denne integrasjonen ledsages, med få unntak, av en forvandling av partiene som tidligere var knyttet til arbeiderklassen, til folkepartier, som i det minste tilsynelatende kjemper om deler av «kaka», men til syvende og sist bare representerer et særskilt hensyn overfor kapitalen. Gjennom denne utviklingen forsvinner samfunnets motsigelser, og i stedet oppstår det en pluralisme av interesser som de politiske partiene skal representere. 
 
Staten som den store omfordeler fremstår som en nøytral megler i denne konflikten. Men hva den i det hele tatt kan omfordele, avgjøres i produksjonen. Ikke bare må det som skal omfordeles først bli produsert, men man kan bare omfordele det kapitalen ikke trenger til sin egen reproduksjon. Bare det som ikke skal og må reinvesteres i produksjonen som profitt, kan bli omfordelt. «Det som (…) tilfaller den arbeidende befolkningen må være tilstrekkelig til å reprodusere den; og det som tilfaller kapitalistklassen må være tilstrekkelig til å opprettholde samfunnsstrukturen».ⁱⁱ Tvangen til utvidet reproduksjon går alltid foran fordelingen, og det er derfor meningsløst å snakke om en «samfunnskake» man kan fordele etter eget forforgodtbefinnende. Særlig i krisetider er det små marginer for omfordelingen: Når profittratene ikke lenger er tilstrekkelige til å reprodusere kapitalen i større monn, kan ikke staten ta ytterligere midler fra den. I noen tilfeller går omfordelingen i motsatt retning, og sosiale utgifter og arbeidsmarkedstiltak begynner å direkte eller indirekte tjene lønnsomheten til enkeltkapitaler. Dette kommer til uttrykk i det som kalles direkte lønnssubsidier, men også i «arbeidende fattige» som avhenger av statlige overføringer, i tillegg til sin magre lønn. Velferdsstaten subsidierer altså enkeltbedrifter ved å betale differansen mellom lønnen og livsnødvendighetene, og dermed reduserer den lønnskostnadene til bedriftene. 

Velferdsstaten har alltid vært ensbetydende med adskillelse, og den innebærer også stigmatisering og ekskludering, særlig for det økende antallet mennesker som kapitalen ikke lenger har noe langsiktig behov for. Disse klarer ikke engang lenger å rettferdiggjøre sine krav overfor staten ideologisk, og er derfor avhengige av «almisser», som selvsagt blir kombinert med strenge disiplinærtiltak. Ovenfor disse stigmatiserte menneskene fordobler staten segmenteringen av klassen i ulike lønnsklasser ved å knytte arbeidsledighetstrygden direkte til det tidligere lønnsnivået. Ytelsene fremstår i den allmenne forestillingsverdenen som en rettferdig og konsensuspreget beskyttelse, som et forbruk av beløper velferdsstaten tidligere har spart opp. Illusjonen om arbeidslønnen som «arbeidets pris» blir altså videreført og forvandlet til en «forsikringsfetisj», som legitimeres av mottakerens tidligere arbeid. Denne koblingen eksisterer fortsatt, men det har vært en tendens til å stille spørsmålstegn ved den. For eksempel i Sveits, Frankrike og Tyskland, har tidsbegrensningen for sosialhjelp, som ikke lenger er knyttet til tidligere inntekt, blitt forkortet. Denne tendensen er, sammen med diskusjonen om «betingelsesløs grunninntekt», et tegn på at en bestemt form for integrering av arbeiderne står i tvil. Det er behov for nye former som kan erstatte den gamle ideen om en livslang jobb under stabile forhold i kombinasjon med velferdsstatlig beskyttelse. Modellen med «betingelsesløs grunninntekt», som også er populær på venstresiden, ville – hvis den faktisk ble innført – ikke være noe annet enn en allmenngjort statlig nødhjelp. Hvis den innføres i stor skala vil den sannsynligvis gjøre det mulig å kryssfinansiere lønninger under eksistensminimum, noe man allerede i dag kan observere blant «arbeidende fattige». 

Så lenge den proletariske revolusjonen ikke står på dagsorden, forblir arbeiderne avhengige av velferdsstaten og kapitalen. Velferdsstaten sørger selvsagt ikke bare for at de proletariserte overlever for deres egen del, men den formidler dette på en måte som i størst mulig grad samsvarer med kapitalens krav og statens eksistensberettigelse. Velferdsstatens skjerming er alltid ensbetydende med disiplinering. Statlig finansierte boliger er for eksempel bygget i umiddelbar nærhet av arbeidsplasser og utformet på en måte som gjør det mulig å kontrollere beboerne. Denne sammenhengen må understrekes, men det grunnleggende problemet med avhengigheten av velferdsstaten kan ikke løses ved hjelp av opplysning om velferdsstatens sanne karakter eller ved hjelp av de rette argumentene om treenighetsformelen, uansett hvor velmenende, men til syvende og sist naive disse måtte være. 

Disiplinering og reproduksjon av arbeidskraften 

For å kritisere den vanlige oppfatningen av velferdsstaten og vise hvilken funksjon den har for kapitalen, må man gå noen århundrer tilbake i historien. Som Karl Marx viser i kapittelet om «den såkalte opprinnelige akkumulasjon» i Kapitalen, handler kapitalismens begynnelse i hovedsak om en tvangsmessig adskillelse av massene fra jorda og dermed fra deres livsgrunnlag. I tillegg kommer undertrykkelsen som skulle tvinge disse eksproprierte menneskene inn i lønnsarbeid. Det som nå tas for gitt i skolebøkene og på folkemunne, måtte først læres gjennom tvang av de det angikk. På den ene siden ville ikke de som ble revet ut av sine livsvilkår uten videre underkaste seg et annet herredømme, og på den andre siden kunne de heller ikke uten videre bli absorbert av manufakturvirksomhetene. «De må først tvinges til å arbeide på kapitalens premisser. De eiendomsløse er mer tilbøyelige til å bli landstrykere, røvere og tiggere enn arbeidere.»ⁱⁱⁱ Det Marx oppfattet som proletariseringens problem, oppstår altså med kapitalismens begynnelse. Fra 1500-tallet og utover ble det også opprettet arbeidshus for å gjøre omstreifende fattige til disiplinerte og økonomisk nyttige undersåtter. Disse statlige intervensjonene foregriper en viktig – og her åpent undertrykkende – funksjon i velferdsstaten: reguleringen av forholdet mellom kapitalen og arbeiderne. Eller enda mer direkte: integreringen av de proletariserte i det kapitalistiske samfunnet. Tilsvarende statlige inngrep har vært konstant i kapitalismen fra dens blodige begynnelse til det 21. århundre. Statens blodige inngripen mot de eiendomsløse delene av landbefolkningen i England, for eksempel fra slutten av 1400-tallet og fremover, ble stadig mer tilpasset og nyansert, men de integrerende oppgavene forble avgjørende, selv om de i mellomtiden ble organisert gjennom sosiale programmer i stedet for gjennom blodlover. 

Det er riktig at proletariseringsproblemet blir avdramatisert gjennom utdanning, tradisjon og sedvane, og så å si selvlegitimert av kapitalismens etablerte systemer og framtredelsesformer, slik at lønnsarbeidet blir det normale, vanlige perspektivet for den dobbelt frie arbeideren. Men proletariseringen er ikke dermed gjennomført en gang for alle. Det er usikkert i hvilket omfang kvinnelige arbeidere kan integreres i arbeidsprosessen under de rådende – og forverrede – forholdene. Og når arbeidskraften kjøpes, er intensiteten i og måten arbeidet utføres på, på ingen måte fastlagt. Det er heller ikke garantert at omdannelsen av de levende arbeiderne til solgt arbeidskraft vil gå knirkefritt. Øyeblikk av hverdagslig motstand fra arbeiderne, som det er vanskelig å få oversikt over, i tillegg til deres mer synlige, organiserte motstand, illustrerer at denne overgangen stadig er vanskelig. Problemet gjenspeiles også i statlige tiltak og statistikker over «sosiale parasitter» eller «småkriminelle» som unndrar seg lønnsarbeid. Kapitalens evne til å absorbere arbeidskraften er dessuten i ferd med å bli satt på prøve under den pågående krisen – arbeidsledighetstallene som mange steder er stigende, vitner om dette, og det samme gjør massen av dem som helt faller ut av arbeidsledighetsstatistikken. 

Helt siden senmiddelalderen ble kapitalismen håndhevet av staten gjennom tvangslover som forlenget arbeidsdagen. Med storindustriens fremvekst ble arbeidsdagen i første omgang forlenget stadig mer. Allerede på midten av 1700-tallet var den utvidet til 12 (og flere) timer. Kapitalens glupske hunger etter absolutt merverdi – som de enkelte kapitalistene tar del i, i egenskap av å være personifiseringer av kapitalen, men som også påtvinges dem av konkurransens lover – truet den fysiske reproduksjonen av arbeidskraften og kom dermed i konflikt med kapitalen selv, og provoserte særlig arbeiderne til motstand. Dette førte til at arbeiderklassen, for å motstå tilintetgjørelsen av seg selv, måtte organisere seg og reise hindringer mot denne umåtelige tendensen. «For å ‘beskytte’ seg mot ‘deres kvalers slange’, må arbeiderne stikke hodene sammen og som klasse gjennomtvinge en statlig lov, en overveldende sosial hindring som hindrer dem selv, gjennom frivillig kontrakt med kapitalen, i å selge seg selv og sin slekt til død og slaveri.»^iv Fremveksten av fagforeningene og velferdsstaten gir denne utviklingen en retning. I tillegg til å regulere forholdet mellom kapitalen og arbeiderne, har velferdsstaten en annen viktig funksjon: å sikre reproduksjonen av varen arbeidskraft og dermed også de kvinnelige arbeiderne. Implementeringen av denne funksjonen er imidlertid ikke bare en gradvis utvikling som påtvinges kapitalen utenfra eller blir bestemt av kapitalistene, men en omstridt prosess preget av ulike koalisjoner, inkludert koalisjoner på tvers av klassene, så vel som av tilbakeslag. 

Kapitalens utvidelse av den absolutte merverdien ble drevet så intensivt at statlige inngrep, som følge av klassekampene, ble nødvendige for å forhindre at arbeidskraften ble tilintetgjort. Fabrikkloven av 1833 i England innførte for eksempel 12-timers arbeidsdag – men i første omgang bare for unge mennesker. Senere ble slike lover mot rovdrift på arbeidskraften i økende grad innført i vestlige metropol-stater. Dette tvang kapitalen til først og fremst å satse på å øke den relative merverdien, selv om forlengelse av arbeidsdagen fortsatt var en viktig mulighet. Denne tendensielle overgangen fra en utvidelse av den absolutte til en utvidelse av den relative merverdiproduksjonen er ensbetydende med at den formelle subsumpsjonen erstattes av reell subsumpsjon av arbeidskraften under kapitalen. Arbeidsprosessen er ikke lenger bare underordnet kapitalen slik den allerede eksisterer. Kapitalen går derimot over til å skape en produksjonsform som svarer til seg selv – for å øke produktivkraften og dermed den relative merverdien. 
 
Den moderne velferdsstatens fremvekst og forvandling 

Trusselen klassekampen utgjorde mot det borgerlige samfunnet var en viktig drivkraft for etableringen av den moderne velferdsstaten, selv om den ikke oppsto som en direkte følge av klassekamp, slik enkelte på venstresiden hevder. Da Otto von Bismarck, for eksempel, etter to tiår med obstruksjonspolitikk på 1880-tallet, presset på for å få på plass prototypen på den tyske velferdsstaten, baserte han seg hovedsakelig på planene til tyske industrimagnater. Den historiske fremveksten av den tyske velferdsstaten kan spores tilbake til interessepolitikken til visse kapitalfraksjoner, som hadde lansert sine politiske planer noen år tidligere. I tillegg til reguleringsmessige fordeler så de også fordeler ved økt mobilitet blant arbeiderne – hovedsakelig i industrien – og en materiell barriere mot utvandring av faglært arbeidskraft. Ifølge Bismarck skulle arbeidere og soldater knyttes direkte til nasjonen gjennom statlig beskyttelse. De liberale motsatte seg denne «statssosialismen» og argumenterte i stedet for sosialforsikring, som også var det som omsider ble innført. Fagforeningene kjempet for sin del mot velferdsstaten fra starten av, fordi den truet med å undergrave forsikringsfondene de selv hadde bygget opp. Det sosialdemokratiske partiet motsatte seg også Bismarcks fremstøt, selv om det ikke var prinsipielt imot statlig beskyttelse av arbeiderklassen i overgangen mellom fasene i den økonomiske konunkturutviklingen. Partiet var i stor grad gjennomsyret av de etatistiske ideene til en viss Ferdinand Lasalle – og disse passet godt sammen med den politiske integrasjonen som var underveis. Denne frontstillingen er ikke overraskende, siden velferdsstaten, supplert med «sosialistloven» [en lov som forbød sosialistiske og kommunistiske ideer og organisasjoner, oa], ikke bare skulle garantere reproduksjonen av arbeidskraften, men også beskytte det borgerlige samfunnet mot opprør og kriminalitet. I ulykkesforsikringsloven av 1881 ble det åpent slått fast at målet var å vise «de eiendomsløse klasser av befolkningen», gjennom «følbare materielle fordeler», at staten også var en «institusjon som tjener deres behov og interesser». Det finnes avslørende internasjonale paralleller til dette: I Sveits, for eksempel, ble de første grunnsteinene til den moderne velferdsstaten lagt på midten av 1880-tallet av næringslivsvennlige venstreliberalere som ønsket å flytte ulykkesforsikringen fra individuelle selskaper – der det var vanskelig å håndheve den, og hvor den kunne være en stor byrde for de enkelte selskapene – til staten. Også her var det krefter i den tradisjonelle arbeiderbevegelsen som i utgangspunktet motsatte seg utviklingen – fordi den i deres øyne undergravet arbeidernes selvhjelpsorganisasjoner. 

Men det ville være feil å se sosialpolitikken som en ren manøver fra den herskende klassens side, eller til og med som et bedrageri mot arbeiderklassen. Kapitalen var og er interessert i reproduksjonen av den industrielle reservearmeen – hvilket allerede var tydelig i den tidlige fabrikklovgivningen – fordi den er avhengig av en utbyttbar arbeidskraft. Bare gjennom staten, som samfunnets ideelle totalkapitalist, kommer denne interessen, som de enkelte kapitalene i deres glupske profitthunger som regel motsetter seg, til sin rett. Dette innebærer selvfølgelig også reproduksjonen av konkrete mennesker som bærere av arbeidskraft. På denne måten imøtekommer staten et livsviktig behov i arbeiderklassen, nemlig å slippe å sulte i mellomrommet mellom konjunktursyklusene og å bli fullstendig utarmet hvis de skulle bli arbeidsuføre. Men i nasjonaliseringen av trygdesystemet ligger et springende punkt for kommunistiske holdninger i vår tid. Når trygdenes «autonomi» er ødelagt, er det bare staten som står igjen som garantist for vår overlevelse utenfor arbeidsforholdet. Derfor ville det, som allerede nevnt, være kynisk å avfeie kampene mot innstrammingspolitikken i de kriserammede statene helt og holdent eller å kategorisk fornekte potensialet i dem. De rammede arbeiderne må nettopp anvende denne formen dersom de ønsker seg et halvveis utholdelig liv. I lys av det økonomiske kaoset er dette håpet imidlertid illusorisk, siden det nettopp er forvandlingen og nedbyggingen av velferdsstaten som nå er blitt nødvendig for kapitalen. I denne situasjonen må en allmenngjøring av protestene endelig sette spørsmålet om en samlet reproduksjon hinsides stat og kapital på dagsorden. Nå er det denne helheten som må bli framhevet. 

Ved siden av den politiske anerkjennelsen av arbeidernes organisasjoner, har «statliggjøringen av den offisielle arbeiderbevegelsen» sin viktigste årsak i velferdsstaten. «I samme grad som staten tar hånd om klassens helhetlige reproduksjon, statliggjøres arbeidernes samfunnsmessige eksistens. Dette er den materielle årsaken til arbeidernes politisk-manipulerende fiksering på kapitalismens statlige former: deres samtykke til systemet som holder dem i utbytting.»^v Det er ikke overraskende at den tradisjonelle arbeiderbevegelsens organer i økende grad forsonte seg med velferdsstaten etter at den ble etablert, og at kampterrenget i økende grad ble flyttet til statlige strukturer. I velferdsstaten og den parlamentariske debatten ble klassemotsetningene ufarliggjort, og fokuset ble flyttet fra produksjonen av samfunnets rikdom – til fordelingen av den. Denne utviklingen begynte i metropolstatene mellom 1880-tallet og 1930-tallet, avhengig av hvilket land det var snakk om. Den konkrete omorganiseringen er altså tett knyttet til maktbalansen mellom klassene, i tillegg til de økonomiske behovene. 
 
Hvis man vil skjematisere utviklingen av de moderne velferdsstatene noe, kan man skille mellom tre hovedfaser frem til avviklingstendensene på 1980-tallet og fremover. 1. Fremveksten fra 1880-tallet og frem til første verdenskrig, for det meste i opposisjon til den tradisjonelle arbeiderbevegelsen, som organiserte seg i samsvar med dette. 2. Tilpasningsprosessen fra 1914 til 1945, ikke minst under trykk fra revolusjonære massebevegelser og den påfølgende reaksjonen mot dem. 3. Til slutt, i nesten alle sentrale, kapitalistiske land, en kraftig ekspansjon frem til slutten av 1970-tallet. 
 
De overordnede utviklingslinjene kompliseres noe av ulike modeller. I dag skiller den «komparative velferdsstatsforskningen» etter sosiologen Gøsta Esping-Andersen mellom tre modeller som har vært rådende i Europa: den nordiske sosialdemokratiske modellen, den vesteuropeiske liberale modellen og den sentraleuropeiske konservative modellen. Esping-Anderson har, med en viss rett, blitt kritisert for at denne inndelingen går på bekostning av den familiesentrerte modellen som er normen i Europas sørlige periferi. Hvis man ikke vil fortape seg i omstendelig kategorisering, må man se på hva disse formene har til felles: De samsvarer med totalkapitalens interesse av å integrere og pasifisere arbeiderklassen, av fortsatt reproduksjon av utbyttbar arbeidskraft og av å regulere forholdet mellom kapitalen og arbeiderne. 

Økonomisk krise og «velferdsstatens krise» 

Etter andre verdenskrig var arbeiderklassen i de velstående delene av Vesten integrert under relativt stabile forhold i mer enn 25 år. Det rådet eksepsjonelt gunstige betingelser for å kjempe frem reformer og forbedringer, hovedsakelig på grunn av utbredt full sysselsetting, slik at reallønningene og velferdsstatens beskyttelse la seg langt over nivået som egentlig var nødvendig for reproduksjonen av arbeidskraften. Ideen om full sysselsetting, kjøleskap og helseforsikring, som for arbeiderne selvsagt alltid var forbundet med et liv i slit og strev, så ut til å gjøre den stadige forbedringen av levestandarden innenfor kapitalismen, til en farbar vei. Med noen prisverdige unntak drev dette en hel generasjon kritiske tenkere inn i alle mulige illusjoner. I den revolusjonære bevegelsen etter 1968 ble denne sosiale konsensusen kraftig fordømt nedenfra. Dette ble etterfulgt av et enda mer inngående oppgjør ovenfra, under krisen som oppsto tidlig på 1970-tallet. Modellen fra «gullalderen», som ble forvaltet gjennom pariteten mellom fagforening, kapital og stat, ble i økende grad trukket i tvil under fallende profittrater og tilsvarende angrep. Fra 1980-tallet og utover ble ikke bare lønnskostnadene presset ned, men en nedbygging og omstrukturering av velferdsstaten sto også på dagsordenen. Det som senere ble forstått av antiglobaliseringsbevegelsen og andre venstreorienterte i skog og mark som en nyliberal politikkinvasjon, var bare et uttrykk for den kapitalistiske akkumulasjonens gamle logikk: fallende profittrater måtte møtes med tilsvarende tiltak. 

Men de såkalt nyliberale angrepene var på ingen måte den eneste mulige reaksjonen mot den økonomiske krisen. Vestlige stater reagerte mer ambivalent på den dype depresjonen som begynte med den svarte torsdagen i 1929. På den ene siden forsøkte man å redusere de indirekte lønnskostnadene forårsaket av velferdsstaten. På den andre siden ble statens inngripen i økonomien intensivert, noe som også innebar at den ble utvidet. Mens velferdsstatens ytelser for eksempel ble redusert på kort sikt i Tyskland, ble de utvidet i de skandinaviske landene – der den tradisjonelle arbeiderbevegelsen fortsatt var intakt og militant – og etter hvert også i Storbritannia og andre europeiske land. I USA vokste det frem et system med sosialforsikring, arbeidsplikt og økonomisk regulering under New Deal. Dette ble imidlertid nærmest påtvunget Roosevelt, som frem til 1932 fortsatt hadde avvist gjeldsfinansiert statlig inngripen, av en radikal arbeidsløshetsbevegelse og millioner av streikende arbeidere. Brannøvelsene i mange stater tilsvarte det John Maynard Keynes senere utviklet til en systematisk teori. Dette er støttestenen til velferdsstatstilhengere som ønsker å forene statens sosiale utgifter med økonomisk rasjonalitet og dermed fremstå som de klokeste av alle statsmenn. Keynes’ statlige økonomiske politikk forutsatte motsykliske tiltak: I stagnasjonsfaser skulle staten stimulere etterspørselen, og i oppgangstider skulle pengene strømme tilbake til statsbudsjettet via skatteinntektene. Men denne vakre planen lot seg neppe gjennomføre i virkeligheten. 

Hvorfor reagerer regjeringene i de gamle kapitalistiske sentraene annerledes på den nåværende krisen? En åpenbar forskjell er styrken på motstanden. På 1930-tallet var det for eksempel USA eller de skandinaviske nasjonalstatene, land med sterke proletariske bevegelser, som satte velferdsstatens programmer ut i livet. De alvorlige tilbakeslagene som arbeiderbevegelsen led i kjølvannet av den store depresjonen i Tyskland og England, for eksempel, påvirket neppe enigheten og styrken i den gamle proletariske bevegelsen under sosialdemokratisk ledelse i de skandinaviske landene. Men dette forklarer ikke hvorfor andre nasjonalstater som Storbritannia fulgte etter senere, og enda mindre hvorfor de massive protestene i Europas sørlige periferi etter 2008 ikke klarte å presse gjennom noen krav. Forskjellene må derfor også søkes andre steder. 
 
Den nåværende fasen, som har sitt utspring i den strukturelle krisen fra 1970-tallet og fremover, viser på imponerende vis gjennom gjeldsspiralen i de rike landene at en motkonjunkturpolitikk i tråd med Keynes’ ideer ikke lar seg gjennomføre. Selv om det var mulig å flytte gjelden midlertidig over på private husholdninger og dermed delvis avlaste staten, måtte staten ta på seg gjelden igjen da krisen brøt ut i 2008. Vi må huske på to ting: Denne politikken var ikke i stand til å løse den dype krisen. Den beveger bare på pengestrømmenes nivå og er ikke en løsning på kapitalens akkumuleringsproblemer. Bare krigspolitikken og den endrede sammensetningen samt massive ødeleggelsen av kapital under depresjonen og andre verdenskrig, var i stand til å overvinne krisen på 1930-tallet på mellomlang sikt. Dessuten var statsgjelden på 1930-tallet mye lavere enn den er i dag: I USA var den i 1933, ved begynnelsen av New Deal, på rundt 20 milliarder dollar (ca. 20 prosent av BNP), mens den i juni 2011 var på over 14 billioner dollar (ca. 98 prosent av BNP). I mange europeiske land ser ikke situasjonen mye lysere ut. 

I denne historiske situasjonen befinner nasjonalstatene seg i et håpløst dilemma: På den ene siden må de gripe inn med penger for å stimulere økonomien eller i det minste ikke la den skli helt ut – det viser ikke bare de enorme økonomiske stimuleringspakkene, men også redningen av store banker. I dag går denne politikken som regel ut på å kjøpe seg tid. På den annen side gjør staten dette i en historisk kontekst der den allerede er massivt forgjeldet og desperat trenger penger og utsikter til refinansiering på de internasjonale finansmarkedene for å dempe de økonomiske krakkene som helt sikkert vil komme. Derfor er begge deler problematisk: innstramminger, fordi de undergraver etterspørselen ytterligere, men også det å pumpe penger inn i økonomien – også gjennom sosiale utgifter, slik mange på venstresiden etterlyser – fordi staten dermed setter sin kredittverdighet på spill og er dårlig rustet til å håndtere de økonomiske omveltningene som står for tur. 
 
I tillegg til dagens enorme statsgjeld sto og står regjeringer overfor det problem at de nettopp må forsøke å gjenopprette og garantere de nødvendige verdiøkningsbetingelsene til kapitalen, mot arbeidernes materielle interesser. Det er ikke bare i EUs sørlige periferi at man kan se hva dette har ført til. Sosiologen Ueli Mäder anslår at Sveits alene, med sine drøyt 8 millioner innbyggere, er det rikeste landet i verden, mens rundt 750 000 mennesker lever i fattigdom, hvorav 500 000 i husholdninger med «arbeidende fattige». I tillegg til at arbeidsledigheten har steget til uhørt høye nivåer i mange land, er utviklingen også preget av en økning i usikre og midlertidige jobber. Forestillingen om en «gullalder», der man kunne – og måtte – slite i en fast jobb frem til en velfortjent pensjon, er passé for store deler av lønnsmottakerne. 
 
For landene i Europas sørlige periferi finnes det rett og slett ingen alternativer til en innstramningspolitikk som fører til masseutarming, hvis de ikke vil kjøre sine nasjonale økonomier fullstendig i grøfta – om det ikke vil skje med dem uansett, er en annen sak. De massive protestene i Hellas, Spania eller Portugal har mislyktes, til tross for deres til tider umiskjennelige styrke, nettopp fordi det ikke lenger finnes noe alternativt verdiøkningsperspektiv for disse landene, og fordi de er tvunget til det av den europeiske troikaen. Men selv i de såkalte vinnerstatene har omstilling og nedbygging av velferdsstaten stått på dagsordenen i årevis. Det var bare ved hjelp av Hartz-reformene at Tyskland kom i sin nåværende posisjon og fikk et avgjørende forsprang på sine europeiske konkurrenter. I en krisesituasjon blir ethvert lokalt fortrinn et spørsmål som skiller en halvveis fungerende økonomi fra nasjonaløkonomisk elendighet. Tyskland har vist hvor raskt dette kan skje: På begynnelsen av 2000-tallet ble landet fortsatt betraktet som «Europas syke mann», og i 2003 krympet tysk økonomi for en kort periode. Etter bare tre år med Hartz-reformer vokste BNP med hele 3 prosent, og Tyskland er nå en av krisens vinnere. Det skulle ikke forundre oss om denne utviklingen kan gå like raskt den andre veien, gitt de rette politiske beslutningene. Selv et land som Sveits, som bortsett fra den påtvungne bankredningen i 2008 til en viss grad ble skånet for den nåværende krisen, kan ikke unnslippe denne trenden. Med jevne mellomrom innføres såkalte gjeldsbremser, en eufemisme for de stadige kuttene i sosiale ytelser og omstruktureringer av velferdsstaten i den sveitsiske statens navn. Venstresiden er sikker på at det tross alt finnes et handlingsrom, særlig med tanke på milliardene som brukes på militæret og kapitalen. På den ene siden er disse marginene små i krisen, som forklart ovenfor. På den andre siden tar ikke denne ideen høyde for at det er stor forskjell på å bruke penger på statens formål og å bruke dem på sosial sikkerhet. Sistnevnte ville redusere en viktig lokal fordel: utpressingen av arbeiderne gjennom lønnsnedgang. Den tvangsmessige karakteren til tiltakene, som i mellomtiden har gjort karriere under betegnelsen «workfare», er ikke bare rettet mot de direkte berørte, men utgjør også en trussel mot resten av lønnstakerne. Det er bare på denne bakgrunnen man kan forstå omleggingen av velferdsstaten. Det som ble gjennomført fra midten av 1980-tallet under Thatcher og Reagan, fant veien inn i praktisk talt alle velferdspolitiske tiltak i Europa fra 1990-tallet og utover. 

Disse tiltakene ledsages av kampanjer for stigmatisering og marginalisering. De som ikke får jobb, har seg selv å takke og ødelegger den nasjonale tryggheten som er så kjær og populær hos alle. Med tanke på arbeidsledighetstallene i Europa får denne utviklingen katastrofale konsekvenser: Mens behovet for lønnsarbeid stadig øker, forsterkes motsetningen ved at arbeidsmarkedet ikke lenger kan absorbere et økende antall mennesker. Og mens de som ikke får jobb, stadig trakasseres av myndighetene, klamrer de andre som fortsatt har en jobb seg fastere til den og stirrer med frykt og forakt på de under seg. Velferdsstatens undersåtter fungerer ikke bare som skremselsmiddel og reservearmé for billig arbeidskraft, men også som en projeksjonsskjerm som gang på gang må ta støyten for det kapitalistiske næringslivets herjinger og kriser. 
 
Sprekker i integrasjonsmaskinen 

En stabil og ideologisk forankret integrering av arbeiderklassen, som – om en ikke friksjonsfritt – fungerte lenge etter andre verdenskrig, forutsetter to ting: vedvarende velstand og en stabilisering av forholdet mellom kapitalen og arbeiderne. Man skal ikke la seg styre av økonomiske eksperter og andre av kapitalens buktalerdukker, og heller ikke la seg nedlate seg til spekulative prognoser, men én ting er svært sannsynlig: Den nåværende krisen, med nedbyggingen og omstruktureringen av velferdsstaten, vil fortsette å oppta oss i framtiden. Det betyr at illusjonen om at staten er en nøytral, omsorgsfull autoritet er i ferd med å bli sårbar. Dessuten ser den ut til å være tvunget til å i økende grad tillate – eller til og med tvinge frem – en utvidelse av den absolutte merverdiproduksjonen. Eksemplet Hellas er ikke den eneste levende illustrasjonen på dette. Når det gjelder andre former for merverdiøkning, for eksempel intensiveringen av arbeidet, er den uansett en dårlig adressat, for på dette området kan den knapt nok gjøre noe som helst. Det er et faktum – selv om det har blitt diskreditert som en teori om pauperisering – at dette har skapt sprekker i et integrasjonsmaskineri som har fungert ganske bra i lengre tid. Staten mister potensielt sin rolle som gjenstand for utopiske ideer, samtidig som den paradoksalt nok for mange forblir den eneste måten de kan reprodusere seg utenfor lønnsforholdet på. Hva som følger av dette, er ikke forutsigbart. For øyeblikket ser det imidlertid ganske dystert ut. 

I de sosiale bevegelsene som finnes er det tydelig at det i visse øyeblikk stilles spørsmålstegn ved velferdsstaten. Men dette er på ingen måte en garanti for at bevegelsene peker utover reformismen. Tvert imot er forvirringen ofte påfallende, noe som gjenspeiles i formuleringer som på sett og vis fortsatt ikke er i nærheten av den klassiske reformismen. I krisen kan det bli nødvendig for de kjempende å tenke utover dette forholdet og oppføre seg deretter hvis de vil kjempe for et noenlunde utholdelig liv. I den nåværende økonomiske elendigheten kan velferdsstaten neppe opprettholdes i den utstrekning vi kjenner til, men den forblir likevel et referansepunkt for de lønnsavhengige. Gjennom den håper de å kunne leve et anstendig liv, mens den harde økonomiske virkeligheten tvinger frem det motsatte. Ingen radikal agitasjon mot velferdsstaten kan løse dette problemet, det kan bare en bevegelse som bryter med alle kapitalistiske former. I denne motsetningen nærmer spørsmålet om helheten og forsvaret av hverdagslivet seg hverandre, men ikke i den tradisjonelle betydningen av å utvide kampfeltet gjennom reformer. Forbindelsen er mye mer direkte. Den «virkelige bevegelsen» kan ikke nøye seg med å bevare de utvidede statlige samfunnsfunksjonene som ikke lenger svarer til kapitalismens behov. Den må gjøre dem overflødige – på revolusjonært vis.